Marin
Vi ankom Marin på Martinique på søndag 3 Mars og ligger for anker like utenfor marinaen. Her snakkes det i hovedsak fransk. Det er litt som å komme til «europa» igjen etter å ha seilt i Windward Islands tidligere. De har Euro, har flotte asfalterte veier, bussene er de samme som vi er vant til og standarden generelt er klart hakket høyere sammenlignet med de tidligere øyene vi har besøkt. Mandag badet og koste vi oss på en nydelig strand en liten jolletur fra båten, men ble etterhvert nødt til å dra derfra da ingen restauranter der kunne selge oss noe å drikke.
Marin
Årsaken var at hele området var et lukket resort der bare stranden var tilgjengelig for oss… Vi vært på tur med en båt med glassbunn ut på korallrevene bare 15 min fra marinaen. Det var en intressant tur både for barn og voksne. Vi fikk se masse flotte fisker, skilpadder og korallrevene virket uskadde med utrolig mange forskjellige koralltyper.
Major Sersant fish
Vi har bestilt en ny glassplate til stekeoven og har forstått det slik at den skal komme hit på fredag. Deretter seiler vi videre nordover på øya…Glassplaten kom ikke fredag og Pliosaurusgjengen har seilt videre opp til Dominiqa. Lørdag leide vi bil for helgen og har vært på rundtur på øya. Fort de France viste seg å være en storby med flerefelts motorvei inn og ut av byen.
Mount Pelee
Vi var ikke inne i selve bykjernen men kjørte langskysten en rundtur med stopp i St. Pierre. St. Pierre ligger ved foten av Mount Pelèe Vulkanen. Ifølge guideboken vår ble det sagt at idet de siste karibiske bosettinger ble «wiped out» i 1658, skal de siste døende ha gitt en forferdelig forbannelse over sine fiender, og kallet på fjellet for å ta sin hevn. Mount Pelèe i sann karibisk rytme tok sin hevn først 8 mai 1902. På den tiden var det 30000 innbyggere i byen og den var kjent som Karibiens Paris og var det kommersielle, kulturelle og sosiale senteret på Martinique.
På fjelltur til toppen på Vulkanen Mount Pelee
Rikdommen på øya var i plantasjer og de rikeste lå rundt St. Pierre. Skip fraktet rom, sukker, kaffe og kakao med et salg så stort at flere av plantasjeeierne var multimillionærer. Selve vulkanen gav fra seg mange advarsler. Mindre romling startet allerede i april, og den 2 Mai dekte et stort utbrudd byen med nok aske til å drepe mange fugler og dyr. Selv før Ascension day den 8 Mai var mange mennesker blitt drept i og utenfor St. Pierre. Men folk dro ikke likevel. Årsaken var at Guvernør Mouttet kunne ikke klare med ansvaret som var pålagt han med å evakuere en så stor by.
På fjelltur til toppen på Vulkanen Mount Pelee
Han ville desperat at problemet skulle forsvinne og ble støttet av de fleste plantasje- og forretningsledere som ville få finansielle tap hvis byen ble evakuert. Evakuering ville også påvirke det kommende valg hvor svarte velgere utfordret for første gang status que. En komite ble nedsatt til å følge med på vulkanens aktivitet og i lokalavisen, Les Colonies ble det skrevet for å overtale folk til at det var ingen fare selv om det allerede var dødsfall i tilknytning til utbrudd fra vulkanen. På tross av dette hadde noen få nok vett til å forlate området. Mange var øyevitner fra blant annet Port de France ( som i dag er øyas hovedstad).
På fjelltur til toppen på Vulkanen Mount Pelee
Slutten kom 8.02 om morgenen 8 Mai. Siden av vulkanen som var vendt mot St. Pierre glødet rødt og brast. Dette sendte ut en gigantisk «fireball» av super overopphetede gasser som bredte seg ned over byen og slapp løs mere energi enn en atombombe. Alt som var igjen var ruiner. Det ble estimert at 29933 mennesker døde, bare to overlevde i byen. Leon Leandre som var i sin kjeller og den berømte Cyparis som var fenglet for mord og satt i sin celle som bestod av stein. Tolv skip for anker i havnen ble også ødelagt, bare ett skip kom seg løs med noen få overlevende. Mange ruiner står fortsatt i byen. Nye bygninger har blitt bygd på gamle ruiner, så mange har i dag en vegg fra fortiden.
St Pierre
Søndag kjørte vi opp til foten av Mount Pelèe og gikk opp til toppen. Det var en krevende tur med tidvis bratt klatring. Først bare oppover, deretter ned kraterveggen og så oppover igjen til toppen. Jonas klatret som en fjellgeit, og vi kom pesende bakom 🙂 Vi trodde det skulle være vind på 1397 meter, men der tok vi feil. Det var omtrent vindstille og en god del insekter.. På toppen hadde vi en lengre pause og spiste maten vi hadde med. Skyene gjorde at utsikten ikke ble som forventet, men turen var utrolig spennende syntes vi alle. Det er oppsatt ett kors på en av de lavere toppene der folk gir sine offergaver til vulkanen, og det er en målestasjon ved kraterkanten som registrerer aktiviteten. Det ble en tur som tok hele dagen, og da vi kom ned like før mørkets frembrudd (17.30) var vi alle ganske slitne. I dag (mandag) har vi fått bekreftet at glassruten er endelig kommet (etter å ha ligget hos tollvesenet siden tirsdag i forrige uke), så vi kommer til å ta en nattseilas opp til Dominica med start i kveld.
S/Y Hakuna Matata
S/Y Hakuna Matata 