Stranden på St. Lawrence Gap, Barbados
Barbados, med sine nesten 300.000 innbyggere, er den eneste øya i østkaribien som ikke er vulkansk. Den har nydelige kritthvite strender som man bare kan drømme om. Vi sjekket inn og lå først for anker utenfor Port St. Charles, helt nord på øya. Port St. Charles er en ny liten marina for superyachter, ved siden av ett stort leilighetskompleks i luksusklassen. Leilighetskomplekset er bygd rundt en kunstig lagune, der de som bor der har båtplasser. Vi hadde helt klart kommet til øya der pengene rår. Dessverre er ikke Barbados tilrettelagt for seilere, og det er kun en marina for mindre båter på øya i sentrum av Bridgetown. Den ligger i det indre bassenget ovenfor en svingbru, litt oppe i elva.
Megayacht i Port St. Charles, Barbados
Vannet er skittent, det ruller, og det er ikke noe vakthold. Man må få tillatelse for å ankre opp andre steder enn i Carlisle Bay, sør for Bridgetown. En prosess som kan ta en dag eller to. De er veldig redde for korallrevene rundt øya og Kystvakten patruljerer kontinuerlig. Det er visst enorme bøter hvis du ankrer opp, og ødelegger et korallrev. Vi fikk tillatelse til å ankre utenfor Port St. Charles, men de spesifiserte grundig at ankringen måtte skje på sandbunn. Etter ett par dager i Port St. Charles,og litt bunkring i Speightstown, seilte vi sørover langs kysten til Carlisle Bay der vi la oss for anker. Bukta er stor og beskyttet, med det kommer en del svell fra havet og det ruller en del.
Dagen etter ankomst til Carlisle Bay, smalt det nede i byssa. På gasskomfyren vår er det dobbelt glass på stekeovnen, og det indre herdede glasset hadde eksplodert. Det var fullstendig pulverisert og det var glass overalt. Det ble litt av en jobb å få alt glasset opp, og vi var glade for at vi hadde Honda-aggregatet slik at vi kunne kjøre støvsugeren 🙂 Etter mye om og men har vi fått bestilt en ny glassrute hos en skipshandler på Martinique, og vil få den rundt den 1. mars.
Bridgetown, Barbados
Bridgetown er hovedstaden på Barbados. En by med gamle, slitte ærverdige bygninger innimellom nyere byggverk, ofte bundet sammen med slitte murbygg. Ikke en direkte vakker by, men vi fikk inntrykk av en god atmosfære. Hovedstaden tar imot nye cruiseskip hver dag, og det er minst 50 % dyrere her enn på de andre karibiske øyene vi har vært. For de som er interessert, så traff vi ikke Rhianna på Barbados denne gang 🙂
Vi fikk fem dager på Barbados før Rolf Johan dro hjem. Tiden gikk med til bading på stranda, og vi så oss litt rundt i Bridgetown. En dag tok vi lokalbussen (2 barbados dollar=6 Nkr) ned til St. Lawrence Gap, helt sør på øya. På sørsiden ligger hotell og leilighetskompleksene på rad langs de nydelige strendene. Her er det typisk masseturisme, med mange gode restauranter, fint og rent, og det minner litt om syden.
Rolf Johan vinker farvel
Vi reiste alle til flyplassen den 28/1 for å ta farvel med Rolf Johan. Det var vemodig å ta farvel etter 3 måneder med masse fine opplevelser. Og tiden har gått så altfor fort…
De neste dagene ble brukt til å få båten klar til nytt besøk fra Mo. Det ble støvsuget og vasket, klær, håndduker og sengetøy ble levert til vask og hentet. Og det ble bunkret, på Supersaver, litt nord for Bridgetown. Vi bommet litt på valg av bunkringssted for vi skulle på et vanlig stort supermarked, og Supersaver er for members only. Det var en fantastisk stor og fin butikk, som hadde alt (litt som Obs!), bare i store kvanti, men det kostet oss 75 B§ å bli medlem. Hvis noen skulle være interessert i medlemskort i Supersaver Barbados har vi to å avse 🙂
Carlisle Bay, Barbados
På formiddagen den 2. februar var både båt og mannskap klare for å ta imot nye gjester… men på formiddagen oppdaget vi at det var gått hull i den oppblåsbare bunnen på gummibåten (heretter kalt dingy). Skipperen hev seg rundt og lappet, men limet skulle herde i 24 timer og det var det ikke tid til. Dette kom nok ikke til å holde! (og det gjorde det heller ikke). Vi ventet spent på besøket fra Mo. Ikke minst på hvordan de skulle takle å leve på en seilbåt i 14 dager. Skipperen tok bussen ut til flyplassen, og ankom kl. 18.45, litt forsinket. De har ikke så strenge rutetider her, så er det mye folk tar det lengre tid! Det nye crewet på Hakuna Matata, Wanja, Trond, Vibeke og Kjetil ventet utenfor terminalbygningen. Det ble forhandlet og prutet på en taxi, og etter litt om og men ble vi enige. Alle ankom trygt (og litt våte) Hakuna Matata i en overlastet og litt lekk dingy i stupmørket.
Middag ombord på Hakuna Matata
Da hadde Jonas (og Siv) ventet veeeldig lenge. Etter innlosjering om bord ble det mat og drikke, og ganske tidlig kveld. Søndag morgen ble det badet utenfor båten, og vi hadde vi en lang og varm spasertur i Bridgetown. Alt var stengt og folketomt. På ettermiddagen dro vi til Yachtklubben, der det ble fortært noen drinker og noen øl til en fin solnedgang og levende musikk. Mandag seilte vi nordover langs kysten til Port St. Charles for utsjekk og bunkring av vann og diesel. I syvtiden på kvelden kastet vi loss fra Port St. Charles med kurs mot Bequia (St. Vincent).
Utsikt fra Barbados Cruising Club
Det tar tid å venne seg til bølgene på havet, og det var ikke helt fritt for sjøsyke blant våre gjester, men alt i alt gikk turen fint. Våre gjester fikk oppleve både flyvefisk, delfiner og en fantastisk stjernehimmel på turen og vi ankom Bequia kl 10.30 på formiddagen, etter en seilas på ca. 100 nm. Vi la oss for anker utenfor stranden, og dagene på Bequia gikk med til bading, snorkling og mye god mat og drikke om kveldene. Vi spiste ett fortreffelig måltid på hummerrestauranten L’auberge Des Grenadines, til livemusikk.
Bequia
Etterpå fikk vi med oss god stemning og dansing på Coco’s Place, også her med livemusikk. Den 7. februar ble Wanja 40 år. Det er forresten ingen alder 🙂 Dagen ble feiret på The Frangipaini. Her var det grillaften med steelband. The Frangipani er forresten eid av sønnen til en tidligere statsminister for St. Vincent and the Grenadines. Watertaxiene i Bequia er fine å bruke ved slike anledninger, de er ikke dyre, man blir ikke våt (som man ofte blir etter en dingytur), og man bare ringer dem så blir man plukket opp.
På Lobsterrestaurant på Bequia
Fredag den 8/2 seilte vi fra Bequia ned til Mustique, Øya som er privat eid er et kjent feriested for kjendiser og berømtheter. Her har blant annet Mick Jagger, Shania Twain, Tommy Hilfinger og Bryan Adams feriehus. Tidligere hadde også David Bowie og Amy Whitehouse hus her, og Dronning Elizabeth har vært på ferie her tre ganger! Hus er vel en liten underdrivelse, for det er vel heller snakk om små palass, og det går faktisk an å leie Mick Jagger’s hus for den nette sum av ca 100.000 Nkr i uka 🙂 Mustique har bare ca. 500 fastboende, men har i tillegg over 100 private villaer, og mange kan leies. Vi fortøyde i en bøye, og tok dingyen inn til land, og der fikk vi oss litt av en overraskelse.
Mustique
På brygga sto en vakt som ville samle inn alle kameraer, og havnemesteren ga oss ett kart som viste at 99 % av øya var avstengt for turister. Det var naturligvis høytstående gjester som var årsaken til disse sikkerhetstiltakene, men de ville ikke si hvem, av såkalte sikkerhetsårsaker. Senere fikk vi vite at den engelske prins William var på øya med sin Kate og hele Middelton-familien. Havnemesteren forklarte at dette ville pågå til kommende onsdag, så etter en raskt diskusjon fant vi ut at vi ikke ville kaste bort 400 kroner i moring og avgifter hvis vi ikke fikk se noe og besluttet å gå sørover for å finne en ankringsplass for natten.
Bjørn Arne
Vi endte med å seile til Canouan, der vi ankret etter mørkets frembrudd. Tidlig neste morgen seilte vi ut til Tobago Cays. Det var fine forhold den dagen vi kom, og det ble mye snorkling og bading. Vi så skilpadder, rokker og mengder av fisk i all verdens farger. Vi gikk også tur på de små øyene og fikk se mange Iguaner. En våget seg også ut på stranda mens vi var der. En av kveldene var vi også på grilling på stranda. Det ble servert fersk lobster med tilbehør for den nette sum av 100 EC§ (200 Nkr) per person. Drikke hadde vi med oss selv. Bra mat og fantastisk stemning!
Tobago Cays
Vinden økte gradvis de dagene vi lå der, og da blir det mer strøm og grums i vannet. Kjetil og skipperen forsøkte seg ute på det store revet, men bølger og strøm gjorde det veldig slitsomt å snorkle, og vi ga fort opp. Vi lå to døgn ute på Tobago Cays før vi fortsatte sørover mot Union Island for utsjekk. Etter utsjekk, vannfylling og litt handling la vi kursen mot Tyrrel Bay på Carricou (tilhører Grenada) og var fremme der rett før det ble mørkt. Vi dro neste dag inn til Hillsborough for å oppleve karnevalet som pågikk der: Det var en opplevelse, men også en ganske rotete og støyende tilstelning 🙂
Karneval i Hillsborough, Carriacou
Det kan vel sammenlignes litt med våre festivaler, med mye alkohol, høy musikk og dansing i gatene, men mye varmere og mye mindre klær 🙂 Siv, Vibeke og Wanja tok seg også en tur til østerssengene i mangroven ved Tyrrel Bay.
Den 13/2 la vi kursen ned mot Grenada, en seilas på 6-7 timer. Turen nedover gikk kjempefint i ett strålende vær med 8-10 sekundmeter medvind, og det er helt klart at våre besøkende nå er mye mer vant med havet, bølgene og livet på skrå 🙂
Snorkling på Tobago Cays
Vi la oss i Port Louis Marina i hovedstaden St. George’s. Port Louis er en nydelig nybygd marina med alle fasiliteter, og de har til og med ett lite basseng til fri benyttelse for marinaens gjester. Vi må innrømme at å ligge i en marina med tilgang på vann, strøm, nye dusjer og bakeri gjør jo livet litt enklere, noe også våre gjester satte pris på. Men, 260 Nkr natten er jo omtrent norsk pris og ganske dyrt. Ett lite minus til er jo at det er lite vind i marinaen, så det blir veldig varmt om bord (og også kanskje litt myggplage for noen). Våre gjester fikk innvie de nye 12V-viftene Rolf Johan hadde med seg fra Norge, og det hjalp godt. Vi fikk ett gledelig gjensyn med den svenske båten Gaija i Port Louis, som vi ikke har truffet siden Puerto Rico. Dagene på Grenada gikk fort.
En trist gjeng på vei til flyplassen etter 14 deilige dager
Vi leide vår venn «Rambo» en dag og hadde en rundtur på øya. Neste dag tok vi lokalbussen til Grand Anse-stranden, og etter bading og soling ble det lunsj på Umbrella. Deretter en tur innom shoppingsenteret Spiceland mall, der våre gjester kjøpte gaver til de hjemme. Lørdag 16/2 startet hjemreisen for Trond, Wanja, Vibeke og Kjetil, De tok fly fra Grenada til Barbados og videre hjem. 14 dager går utrolig fort i godt selskap og det var trist å si farvel. .Vi håper de har hatt en fin og opplevelsesrik tur sammen med oss, og vi vil gjerne ha besøk av dem igjen 🙂 Det er meldt mye vind i Grenadaområdet de kommende dager, så vi har bestemt oss for å seile rolig nordover igjen, sammen med Pliosaurus.
Husk lyd på videoene
Hakuna Matata
S/Y Hakuna Matata 