Christine og Emilie på stranda i Road Bay, Anguila
Turen til Anguilla gikk fint. Det var fin seilevind og ca. en meter bølger, men det var likevel ikke fritt for at noen ble litt sjøsyke på turen over… Anguilla er så påvirket av vestlig innflytelse og er ikke så bra tilrettelagt for seilere. Det er ingen moderne marinaer, og det er vanskelig å bunkre vann og diesel. Det må bæres i kanner! Det er på mange måter som å komme tilbake til de mindre utviklede øyene i Grenadinene, og en helt annen verden enn St. Martin, som ligger en 3 timers seiltur unna.
Jonas
Vi ankret opp i Road Bay, den eneste plassen det går an å sjekke inn og ut. Ungene ble med skipperen i land da han skulle sjekke inn. Vi måtte først finne en minibank for å ta ut penger, men det fantes ikke i Road Bay, og vi spurte om det gikk noen buss til sentrum (The Valley), men det gjorde det heller ikke. En taxifyr tilbudte oss å kjøre opp til minibanken, og det takket vi ja til. Prisen var 20$. Jeg trodde det var EC$ (ca. 40 Nkr) som er den offisielle valutaen på øya, og tenkte det var jo veldig billig. Betalingen var selvsagt i US$ (ca. 120 Nkr) og vi ble henvist til ett vrak av en gammel buss, og kjørt den 8 minutter lange turen til minibanken.
Taxitur på Anguilla
Det var ikke ett sete som var helt i den gamle bussen, hjullagrene skramlet forferdelig og sjåføren hadde store problemer med å gire. Ungene var sjokkerte, men syntes også det var spennende 🙂 Taxifyren ventet med bussen til jeg hadde tatt ut penger og vi ble kjørt tilbake. Det er relativt dyrt å seile på Anguilla. Det er en mindre immigrasjonsavgift for hver person ombord og gratis ankring i Road Bay. Problemet er at store deler av øya er naturparker som er åpne mellom 0600 til 1900. Her må man ligge på bøye, og får ikke overnatte.
Sandy Island, Anguilla
For hver dag man besøker naturparkene er det en dyr avgift, og vi betalte totalt ca. 1200 Nkr de seks døgnene på Anguilla, og da var det bare tre dagers besøk i naturparkene og immigrasjonsavgiften. Vi lå to dager i Road Bay og seilte så ut til naturparken Sandy Island for bading og snorkling. Det er en nydelig liten sandøy med rev rundt. Det var ganske overskyet og litt for mye vind, så sikten ble ikke så god på revet. Revet her var en skuffelse. Vi så skilpadder, en rokke og endel revfisk, men ikke i de mengder og farger som på Tobago Cays. Og det så ut som selve korallene holdt på å dø. Det var dekt med ett grått «moselag» .
Christine
Det kan virke som myndighetene på Anguilla ikke er så interessert i seilere siden avgiftene er så høye og det kan man jo forstå hvis revene er i ferd med å dø. Vi seilte på ettermiddagen inn til Crockus Bay og la oss for anker der. Det er kun i Crockus og Road Bay det er lov å ligge for anker over natten. Jentene tok seg en tur inn på restauranten (den eneste) på stranden for å få internett. Crockus Bay var egentlig en rolig fin bukt med lite båter, fin natur og store Pelikaner som stupte og fisket. Neste dag gikk vi til Little Bay, bukta nord for Crockus Bay for å prøve snorklingen der. Det tilhører naturparken og var også en naturmessig kjempefin bukt, men skuffende snorkling.
På tur i pickupen
På ettermiddagen seilte vi tilbake til Road Bay og la oss for anker der. Der traff vi på Verbena igjen og søndag bestemte vi oss for å ta en taxi sammen inn til The Valley (sentrum). Det kostet 5 US$ per person, og det er ganske dyrt i karibisk målestokk.. Der spiste vi middag på en veldig spartansk kinesisk restaurant, men det var store porsjoner og maten var god 🙂 Det er første restaurant jeg har vært på der servitrisen slo seg ned ved bordet for å ta opp bestillingen 🙂
Vi feirer bursdag for Ole
Etter middagen ruslet vi litt rundt i sentrum, men det var jo søndag og 1. påskedag, så det meste var stengt. Vi hadde bestemt oss for å bunkre litt på et supermarked som var åpent på turen hjem og vi gikk tilbake dit fra sentrum. Både vi og Verbena bunkret ganske mye, og det ble to fulle handlevogner. Det går jo en del brus i varmen med 5 ungdommer om bord 🙂
På flyplasstranda, innflygning
Merethe fra Verbena tinget oss skyss med en åpen gammel Nissan pick up ned til Road Bay for kun 20 US$. Vi var i tillegg til sjåføren 10 passasjerer, og en god del brus og mat :). Alt av handlevarer og alle fra Hakuna Matata satt på kassen ned til Road Bay, en fin og luftig tur, men det var nok en del overvekt på den gamle pickupen… Vi måtte bunkre vann på Anguilla, og vi har ca. 25 femliterskanner som vi fylte fra en offentlig dusj ved jollebrygga. Jolla gikk i skytteltrafikk mellom båten og brygga og vi fylte ca. 500 liter på tankene, med god hjelp fra Ole og Emilie.
På flyplasstranda, American Airlines take off
Vi seilte dagen etter tilbake til Marigot Bay på moderne St.Martin. Her ble det tid til både shopping, restaurantbesøk, bassengbading og en dagstur ned til flyplasstranda på nederlandsk side som er ganske spektakulær. Flyplassen ligger helt nede mot en fin strand og når flyene kommer inn for landing er de 20-25 meter over hodene våre. Det råeste er likevel når de store flyene tar av. Da kan man stå på stranden rett bak flyene, i stormen av pisket sand, varm flyeksos og brølet fra jetmotorene. Noen blir så overasket av trykket at de ikke klarer å holde seg på bena og blir rullet ned stranden mot vannet. Capser, solbriller og håndduker flyr avgårde ut på sjøen.
Filmen: Vi er på stranda og vinker til ungene i det flyet deres tar av.
Det er ganske moro og rått!. Den 3. mars feiret vi Ole’s 17-årsdag på en fin Italiensk restaurant helt i vannkanten. Det var god mat, og det ble også feiring og kakespising i båten. Charlotte og Emilie var også på en kinotur en kveld… det er god trening for engelsken 🙂
Tiden går fort når man har det morro, og plutselig er 14 dager gått. Det var vemodig å se dem reise, men vi håper ungdommene våre har hatt en fin opplevelse her i karibien og fått ett lite inntrykk av hvordan det er å leve på en seilbåt; med rulling og klukking, mye sol og varme, bading, snorkling, oppvask for hånd, konstant strømsparing, vannsparing og dusjing på hekken 🙂
Denne bildekrusellen krever javaskript.
S/Y Hakuna Matata
med Jonas, Emilie, Charlotte, Ole, Thea, Christine, Siv og Bjørn Arne ombord
S/Y Hakuna Matata 