Delfiner
Endelig fremme i Falmouth på sørkysten av England etter en strabasiøs avslutning på seilasen. Vi var i havn i Falmouth på lørdag, litt før klokken 11.00, etter 9 dager og 20 timer. Vi seilte 306 nm på de siste 44 timer, som blir ett snitt på 7 knop 🙂 De to siste døgn var harde og det ble lite søvn. Værmeldingene fra Mads på Frivind fortalte oss at det skulle bli mye vind, og i varselet vi fikk på fredag ble det ennå litt oppjustert. Det blåste jevnt mellom 14 til 18 m/s, og var over 21 i kastene. Bølgene var de største vi noen gang har sett, mange brøt på toppene og vi måtte bare fure unna vinden. Det er første gang vi har opplevd å få vann inn i cockpit fra akter.
Finnhval med delfin i bakgrunnen
En stund var vi på tur mot Brest, senere var kursen midt opp den engelske kanal og vi lurte på om vi kom til å tørre å gå mot Falmouth eller måtte sikte på en havn lengre nord. For oss var det en lettelse når det i korte perioder blåste bare 10-12 m/s, og sjøen roet seg litt. Etterhvert som vinden dreide litt mer på sør og roet seg til 13-16 m/s så vi at det var mulighet å gå inn mot Falmouth. Skipperen håndstyrte fra på tidlig på nattmorran lørdag, og vi klarte å snike oss inn til Falmouth.
Finnhval og delfiner
Glade, våte, trøtte og vel i havn ble det en ankerdram med rom, og selv Siv tok en klokka 11 på formiddagen. Vi kontaktet de hjemme og fortalte at vi var vel i havn og gikk så til marinakontoret for å sjekke inn. Der traff vi noen Border Control offiserer (custom and immigration) som ville være behjelpelig med innsjekk utenfor kontortiden og gjerne ville ta en titt i båten…. Etter det formelle papirarbeidet, passkontroll og intervju var unnagjort tok de en ganske grundig sjekk av båten. Det virket som de var på utkikk etter narkotika og spurte mange spørsmål om noen hadde prøvd å få skyss med oss over fra Bermuda eller Azorene. Etter at båten var sjekket var vi klare for å få litt mat i kroppen. Det ble bare 2 timer søvn på hver av oss siste natten, så etter en middag og en pils var vi tilbake i båten og la oss klokken 17 og sov i 12 timer…..
Finnhval
Beste opplevelsen vi hadde på turen var nærkontakten med to Finnhvaler som fulgte oss i over 15 minutter og var på det nærmeste bare 5-6 meter fra båten. Tydelig nysgjerrige og interessert i oss. Det var spektakulært og litt skremmende for de er stooore…. og kanskje det ikke var så lurt med hvit bunnsmøring 🙂 Av uhell på turen har vi hatt to og begge skjedde siste døgn. Det ene var at genoatauet på styrbord side tok tak under luka på badet og rev den opp og ødela låsemekanismen. Dette oppdaget Siv heldigvis ganske raskt og skipperen måtte frem på dekk og tapet den igjen så godt som det lot seg gjøre. Innvendig måtte vi borre noen hull gjennom det som var igjen av festet og tre to tau som vi festet i henholdsvis dørhengselen inn til badet og gripehåndtaket inne på badet. Må ut å kjøpe ny luke…
Solnedgang på Atlanteren
Det andre uhellet var at blekkspruten som var festet på snella på fiskestanga løsnet, og med den vinden tok det ikke mange sekunder før blekkspruten og senen var oppe i vindgeneratoren og snurret seg skikkelig fast. Måtte kappe snøret, men fikk ikke ut all senen så må nok demontere litt for å få den ut. Det er ikke noe morro å reparere ting i sterk vind, store bølger og regnvær. Mandag drar vi inn til London noen dager, og derfra drar Siv hjem og henter Jonas og co, og jeg skal jobbe med båten.
Vi takker alle som har fulgt oss på nettsiden, sendt mailer og svart på quizen… man er liten på det store havet og det er godt å ha daglig kontakt med omverdenen 🙂
Litt om Finnhvalen:
Finnhval
Finnhvalen er den nest største av alle hvalene målt i lengde, bare slått av Blåhvalen. Den er utbredt i alle verdenshavene. Finnhvalen kan bli opptil 25 m lang og veie 70 tonn. Karakteristisk for arten er de lyse, gulhvite bardene på forreste del av høyre overkjeve. I sommertiden foretar den næringsvandringer til høye nordlige og sørlige breddegrader, hvor den fråtser i planktoniske krepsdyr (krill). I nord lever den også av små stimfisk som sild og lodde. Forplantningen foregår i varmere farvann og finnhvalen får vanligvis en unge hvert annet eller tredje år. Ungen er ca. 6 m lang ved fødselen. Finnhvalene er mørkegrå på ryggsiden og lysere på undersiden og selve buken, og undersiden av sveivene er nesten hvite. Hodet er smalt med en markert kam langs midtlinjen. Ryggfinnen er sigdformet og plassert langt bak på kroppen (ca. ¾ av kroppslengden regnet fra hodeenden). Fargemønsteret på hodet til finnhvalen er svært usymmetrisk i og med at venstre side er mørkegrå, mens nedre del av høyre side er hvit.
Finnhval
Finnhvalen har doble blåsehull og blåsten går rett opp og kan være opptil seks meter høy. Undersiden av halefinnen er hvit, men den vises sjelden når finnhvalen dykker. På verdensbasis antar man at det finnes rundt 75 000 finnhvaler, mens det er beregnet å være 25 000–30 000 dyr i det nordøstre Atlanterhavet. De største forekomstene i dette området er ved østkysten av Grønland. Finnhvalene finnes ofte i små grupper, men kan også observeres som enkeltindivider eller i store flokker hvis det er mye mat i et område. Disse gruppene synes ikke å ha noen spesiell struktur eller sosial funksjon. Lydene de lager er ganske enkle grynt og stønn, eller høyfrekvente pulser. Finnhvalene er raske svømmere med en gjennomsnittsfart på rundt 15 kilometer i timen. Det er registrert at de kan svømme i opptil 28 kilometer i timen over korte avstander. De dykker i relativt kort tid, størrelsen tatt i betraktning, og de fleste dykkene er mellom 3 og 15 minutter lange. Dykkene er ofte i de øverste 200 meterne av vannsøylen, hvor de finner det meste av maten sin. For finnhvalen er spekkhogger den eneste naturlige fienden.
S/Y Hakuna Matata
S/Y Hakuna Matata 