Havna i Mohammedia
Vi kom til Mohammedia, Marokko kl 13 Onsdag 19 September. Seilaset fra Rota og over Gibraltarstredet tok oss rundt 30 timer og en distanse på 203nm. Vi hadde svak motvind hele tiden, så det ble mest motorkjøring. Overfarten var preget av mange containerskip som var på tur inn og ut av middelhavet. Vi fikk to tunfisk på kroken, ett pluss i en ellers lite begivenhetsrik dag, men de ble ikke middagsmat. Når natta kom nærmet vi oss Marokkos kyst og skipstrafikken avtok heldigvis. Langs kysten overtok de lokale fiskebåtene. Da vi nærmet oss havna hadde vi alle fått på oss klær som dekte skuldre og knær. Kapteinen i skjorte og langbukse var en smule overopphetet. Vi kalte opp havna på VHFen men fikk ikke noe forståelig svar, så vi tøffet inn. På vei inn kom flere småbåter med gutter om bord mot oss og hilste.
Jonas bader på dekk
Vi fikk en flott mottakelse fra havnebestyreren og to til fra marinaen som anga plass på siden av den engelske seilbåten Oojah som også skal til karibien og delta på ARC. Marinaen besto av en flytebrygge i middels dårlig forfatning, men hadde både strøm og vann. Pris pr dag 240 Dirham. De hadde også dusjer og kafè som havnebestyreren entusiastisk fortalte hadde Wifi. Kafeen viste seg å være 3 bord og en automat der en kan kjøpe brus og sjokolade. Alt i alt ok. Hver kveld dro et dusin fiskebåter ut og kom ved soloppgang inn med fangsten. Det var sikkert 100 mennesker som tok imot og hjalp til på kaikanten på motsatt side. Innsjekking gikk fint. Det var 3 forskjellige instanser som vi hadde kontakt med. Først kom en uniformert kar fra kystvakten til båten. All data ble skrevet ned samt kopier vi hadde med oss ble tatt imot. Så kom uniformert politi og en fra immigrasjon, kledd i sivilt. Ny runde, samme data ble skrevet ned. De ville alle hvilket merke vi hadde på den fastmonterte VHFen og om vi hadde våpen om bord.
Jonas på toget
Her ble det også spurt om vi var gift. Immigrasjonskaren tok med seg passene og det orginale eierbeviset på båten til kontoret. Vi fikk passene stemplet og levert tilbake, mens eierbeviset skulle de ha til vi forlot havna. Ja, ting tar tid men vi hadde forberedt oss på en heldag, så alt i alt gikk det kjapt. Dagen etter skulle vi prøve å få tak i «the blue paper», et slags tolldokument som skal følge båten og leveres tollmyndighetene i den siste havna før vi forlater Marokko. Det var ingen enkel sak. Skippern brukte endel timer på dette kontoret. Her gikk det i sirup, og varmt var det å sitte å vente, men til slutt fikk vi det. Ingen av disse myndighetspersonene var spesiellt gode i engelsk, for å si det rett ut var de dårlige, og alle formularer er på fransk. Etterhvert lærer man jo da endel franske ord som har med båt å gjøre 🙂
Fra togturen fra Mohammedia til Casablanca
I Mohammedia så vi ingen turister. Det var mye forfall på hus og bygninger, og det var flere vi møtte som tigget om penger. Og det er tydelig store kontraster. Mennesker i nye dyre biler og andre som tydelige sliter for å overleve. I selve byen fant vi ikke noe soleklart sentrum. Jernbanestasjonen var ny og dagen etter vi kom tok vi toget inn til Casablanca, bare 30 minutter unna. Ut av togvinduet ble vi overveldet av det triste bildet. Det lå strødd søppel så langt du kunne se ut fra skinnegangen. Ruinbygninger med bølgeblekk tak med stein på toppen for å hindre at taket ikke blåser av gårde når det er vind. Med klesvask hengende til tørk mellom ruinhaugene. Vi hadde lest at det er slum utenfor Casablanca, men å se det med egne øyne gir dypt inntrykk.
Charlotte foran tårnet i Hassan II Moske
I Casablanca bestemte vi oss for å ta taxi til Hassan II Moske, som er det 7 største i verden og har en total kapasitet på 105 000 mennesker (25 000 inne og 80 000 ute). Moskeen er Marokkos høyeste bygning, og tårnet er verdens høyeste mosketårn med sine 210 meter. Taxisjåføren var et kapittel for seg selv og vi var ikke forberedt. Vi endte med å betale godt for turen til Moskeen, restauranten og så til Ibishotellet der vi hyrte han. Taxisjåføren tok full kontroll og erklærte at han skulle hente oss på Ricks Cafe (Restauranten fra Casablanca filmen, med Humprey Bogart og Ingrid Bergman) om en time. Vi mente det var litt liten tid, men nei, 1 time!
Ricks Cafe i Casablanca
Inne på restauranten storkoste vi oss i nydelige omgivelser og med god mat. Etter 1 ½ til 2 timer ringte vi etter taxisjåføren. Han kunne fortelle oss at en deal var en deal, og 1 time er 1 time….Vi tok ikke diskusjonen, men smilte og sa vi hadde ikke klokke på oss. Vel tilbake på hotellet betalte vi sjåføren og var glad vi var kvitt han!
Vi så ikke noe mer her i Casablanca. Det er en stor by, men på oss virket det som kaos av veier i alle retninger med hektisk aktivitet overalt. Byen hadde helt klart en del turisme og det er nok flere ting en skulle fått med seg her. Vi ville ikke gå gjennom Mohammedia i mørket (sola går ned 6-7 tida) så vi tok toget tilbake. Kvelden gikk med til å klargjøre videre seilas ned til Essaouira. Distansen er på 200nm så enda et nattseilas står for tur.
S/Y Hakuna Matata
S/Y Hakuna Matata 