Stranden på St. Lawrence Gap, Barbados

Barbados, med sine nesten 300.000 innbyggere, er den eneste øya i østkaribien som ikke er vulkansk. Den har nydelige kritthvite strender som man bare kan drømme om. Vi sjekket inn og lå først for anker utenfor Port St. Charles, helt nord på øya. Port St. Charles er en ny liten marina for superyachter, ved siden av ett stort leilighetskompleks i luksusklassen. Leilighetskomplekset er bygd rundt en kunstig lagune, der de som bor der har båtplasser. Vi hadde helt klart kommet til øya der pengene rår. Dessverre er ikke Barbados tilrettelagt for seilere, og det er kun en marina for mindre båter på øya i sentrum av Bridgetown. Den ligger i det indre bassenget ovenfor en svingbru, litt oppe i elva.

Megayacht i Port St. Charles, Barbados

Vannet er skittent, det ruller, og det er ikke noe vakthold. Man må få tillatelse for å ankre opp andre steder enn i Carlisle Bay, sør for Bridgetown. En prosess som kan ta en dag eller to. De er veldig redde for korallrevene rundt øya og Kystvakten patruljerer kontinuerlig. Det er visst enorme bøter hvis du ankrer opp, og ødelegger et korallrev. Vi fikk tillatelse til å ankre utenfor Port St. Charles, men de spesifiserte grundig at ankringen måtte skje på sandbunn. Etter ett par dager i Port St. Charles,og litt bunkring i Speightstown, seilte vi sørover langs kysten til Carlisle Bay der vi la oss for anker. Bukta er stor og beskyttet, med det kommer en del svell fra havet og det ruller en del.

Dagen etter ankomst til Carlisle Bay, smalt det nede i byssa. På gasskomfyren vår er det dobbelt glass på stekeovnen, og det indre herdede glasset hadde eksplodert. Det var fullstendig pulverisert og det var glass overalt. Det ble litt av en jobb å få alt glasset opp, og vi var glade for at vi hadde Honda-aggregatet slik at vi kunne kjøre støvsugeren 🙂 Etter mye om og men har vi fått bestilt en ny glassrute hos en skipshandler på Martinique, og vil få den rundt den 1. mars.

Bridgetown, Barbados

Bridgetown er hovedstaden på Barbados. En by med gamle, slitte ærverdige bygninger innimellom nyere byggverk, ofte bundet sammen med slitte murbygg. Ikke en direkte vakker by, men vi fikk inntrykk av en god atmosfære. Hovedstaden tar imot nye cruiseskip hver dag, og det er minst 50 % dyrere her enn på de andre karibiske øyene vi har vært. For de som er interessert, så traff vi ikke Rhianna på Barbados denne gang 🙂

Vi fikk fem dager på Barbados før Rolf Johan dro hjem. Tiden gikk med til bading på stranda, og vi så oss litt rundt i Bridgetown. En dag tok vi lokalbussen (2 barbados dollar=6 Nkr) ned til St. Lawrence Gap, helt sør på øya. På sørsiden ligger hotell og leilighetskompleksene på rad langs de nydelige strendene. Her er det typisk masseturisme, med mange gode restauranter, fint og rent, og det minner litt om syden.

Rolf Johan vinker farvel

Vi reiste alle til flyplassen den 28/1 for å ta farvel med Rolf Johan. Det var vemodig å ta farvel etter 3 måneder med masse fine opplevelser. Og tiden har gått så altfor fort…

De neste dagene ble brukt til å få båten klar til nytt besøk fra Mo. Det ble støvsuget og vasket, klær, håndduker og sengetøy ble levert til vask og hentet. Og det ble bunkret, på Supersaver, litt nord for Bridgetown. Vi bommet litt på valg av bunkringssted for vi skulle på et vanlig stort supermarked, og Supersaver er for members only. Det var en fantastisk stor og fin butikk, som hadde alt (litt som Obs!), bare i store kvanti, men det kostet oss 75 B§ å bli medlem. Hvis noen skulle være interessert i medlemskort i Supersaver Barbados har vi to å avse 🙂

Carlisle Bay, Barbados

På formiddagen den 2. februar var både båt og mannskap klare for å ta imot nye gjester… men på formiddagen oppdaget vi at det var gått hull i den oppblåsbare bunnen på gummibåten (heretter kalt dingy). Skipperen hev seg rundt og lappet, men limet skulle herde i 24 timer og det var det ikke tid til. Dette kom nok ikke til å holde! (og det gjorde det heller ikke). Vi ventet spent på besøket fra Mo. Ikke minst på hvordan de skulle takle å leve på en seilbåt i 14 dager. Skipperen tok bussen ut til flyplassen, og ankom kl. 18.45, litt forsinket. De har ikke så strenge rutetider her, så er det mye folk tar det lengre tid! Det nye crewet på Hakuna Matata, Wanja, Trond, Vibeke og Kjetil ventet utenfor terminalbygningen. Det ble forhandlet og prutet på en taxi, og etter litt om og men ble vi enige. Alle ankom trygt (og litt våte) Hakuna Matata i en overlastet og litt lekk dingy i stupmørket.

Middag ombord på Hakuna Matata

Da hadde Jonas (og Siv) ventet veeeldig lenge. Etter innlosjering om bord ble det mat og drikke, og ganske tidlig kveld. Søndag morgen ble det badet utenfor båten, og vi hadde vi en lang og varm spasertur i Bridgetown. Alt var stengt og folketomt. På ettermiddagen dro vi til Yachtklubben, der det ble fortært noen drinker og noen øl til en fin solnedgang og levende musikk. Mandag seilte vi nordover langs kysten til Port St. Charles for utsjekk og bunkring av vann og diesel. I syvtiden på kvelden kastet vi loss fra Port St. Charles med kurs mot Bequia (St. Vincent).

Utsikt fra Barbados Cruising Club

Det tar tid å venne seg til bølgene på havet, og det var ikke helt fritt for sjøsyke blant våre gjester, men alt i alt gikk turen fint. Våre gjester fikk oppleve både flyvefisk, delfiner og en fantastisk stjernehimmel på turen og vi ankom Bequia kl 10.30 på formiddagen, etter en seilas på ca. 100 nm. Vi la oss for anker utenfor stranden, og dagene på Bequia gikk med til bading, snorkling og mye god mat og drikke om kveldene. Vi spiste ett fortreffelig måltid på hummerrestauranten L’auberge Des Grenadines, til livemusikk.

Bequia

Etterpå fikk vi med oss god stemning og dansing på Coco’s Place, også her med livemusikk. Den 7. februar ble Wanja 40 år. Det er forresten ingen alder 🙂 Dagen ble feiret på The Frangipaini. Her var det grillaften med steelband. The Frangipani er forresten eid av sønnen til en tidligere statsminister for St. Vincent and the Grenadines. Watertaxiene i Bequia er fine å bruke ved slike anledninger, de er ikke dyre, man blir ikke våt (som man ofte blir etter en dingytur), og man bare ringer dem så blir man plukket opp.

På Lobsterrestaurant på Bequia

Fredag den 8/2 seilte vi fra Bequia ned til Mustique, Øya som er privat eid er et kjent feriested for kjendiser og berømtheter. Her har blant annet Mick Jagger, Shania Twain, Tommy Hilfinger og Bryan Adams feriehus. Tidligere hadde også David Bowie og Amy Whitehouse hus her, og Dronning Elizabeth har vært på ferie her tre ganger! Hus er vel en liten underdrivelse, for det er vel heller snakk om små palass, og det går faktisk an å leie Mick Jagger’s hus for den nette sum av ca 100.000 Nkr i uka 🙂 Mustique har bare ca. 500 fastboende, men har i tillegg over 100 private villaer, og mange kan leies. Vi fortøyde i en bøye, og tok dingyen inn til land, og der fikk vi oss litt av en overraskelse.

Mustique

På brygga sto en vakt som ville samle inn alle kameraer, og havnemesteren ga oss ett kart som viste at 99 % av øya var avstengt for turister. Det var naturligvis høytstående gjester som var årsaken til disse sikkerhetstiltakene, men de ville ikke si hvem, av såkalte sikkerhetsårsaker. Senere fikk vi vite at den engelske prins William var på øya med sin Kate og hele Middelton-familien. Havnemesteren forklarte at dette ville pågå til kommende onsdag, så etter en raskt diskusjon fant vi ut at vi ikke ville kaste bort 400 kroner i moring og avgifter hvis vi ikke fikk se noe og besluttet å gå sørover for å finne en ankringsplass for natten.

Bjørn Arne

Vi endte med å seile til Canouan, der vi ankret etter mørkets frembrudd. Tidlig neste morgen seilte vi ut til Tobago Cays. Det var fine forhold den dagen vi kom, og det ble mye snorkling og bading. Vi så skilpadder, rokker og mengder av fisk i all verdens farger. Vi gikk også tur på de små øyene og fikk se mange Iguaner. En våget seg også ut på stranda mens vi var der. En av kveldene var vi også på grilling på stranda. Det ble servert fersk lobster med tilbehør for den nette sum av 100 EC§ (200 Nkr) per person. Drikke hadde vi med oss selv. Bra mat og fantastisk stemning!

Tobago Cays

Vinden økte gradvis de dagene vi lå der, og da blir det mer strøm og grums i vannet. Kjetil og skipperen forsøkte seg ute på det store revet, men bølger og strøm gjorde det veldig slitsomt å snorkle, og vi ga fort opp. Vi lå to døgn ute på Tobago Cays før vi fortsatte sørover mot Union Island for utsjekk. Etter utsjekk, vannfylling og litt handling la vi kursen mot Tyrrel Bay på Carricou (tilhører Grenada) og var fremme der rett før det ble mørkt. Vi dro neste dag inn til  Hillsborough for å oppleve karnevalet som pågikk der: Det var en opplevelse, men også en ganske rotete og støyende tilstelning 🙂

Karneval i Hillsborough, Carriacou

Det kan vel sammenlignes litt med våre festivaler, med mye alkohol, høy musikk og dansing i gatene, men mye varmere og mye mindre klær 🙂 Siv, Vibeke og Wanja tok seg også en tur til østerssengene i mangroven ved Tyrrel Bay.

Den 13/2 la vi kursen ned mot Grenada, en seilas på 6-7 timer. Turen nedover gikk kjempefint i ett strålende vær med 8-10 sekundmeter medvind, og det er helt klart at våre besøkende nå er mye mer vant med havet, bølgene og livet på skrå 🙂

Snorkling på Tobago Cays

Vi la oss i Port Louis Marina i hovedstaden St. George’s. Port Louis er en nydelig nybygd marina med alle fasiliteter, og de har til og med ett lite basseng til fri benyttelse for marinaens gjester. Vi må innrømme at å ligge i en marina med tilgang på vann, strøm, nye dusjer og bakeri gjør jo livet litt enklere, noe også våre gjester satte pris på. Men, 260 Nkr natten er jo omtrent norsk pris og ganske dyrt. Ett lite minus til er jo at det er lite vind i marinaen, så det blir veldig varmt om bord (og også kanskje litt myggplage for noen). Våre gjester fikk innvie de nye 12V-viftene Rolf Johan hadde med seg fra Norge, og det hjalp godt. Vi fikk ett gledelig gjensyn med den svenske båten Gaija i Port Louis, som vi ikke har truffet siden Puerto Rico. Dagene på Grenada gikk fort.

En trist gjeng på vei til flyplassen etter 14 deilige dager

Vi leide vår venn «Rambo» en dag og hadde en rundtur på øya. Neste dag tok vi lokalbussen til Grand Anse-stranden, og etter bading og soling ble det lunsj på Umbrella. Deretter en tur innom shoppingsenteret Spiceland mall, der våre gjester kjøpte gaver til de hjemme. Lørdag 16/2 startet hjemreisen for Trond, Wanja, Vibeke og Kjetil, De tok fly fra Grenada til Barbados og videre hjem. 14 dager går utrolig fort i godt selskap og det var trist å si farvel. .Vi håper de har hatt en fin og opplevelsesrik tur sammen med oss, og vi vil gjerne ha besøk av dem igjen 🙂 Det er meldt mye vind i Grenadaområdet de kommende dager, så vi har bestemt oss for å seile rolig nordover igjen, sammen med Pliosaurus.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Husk lyd på videoene

Hakuna Matata

Tyrrel Bay, Carriacou

Vi ankom Hillsborough på Carriacou 9/1, kl 10.45, etter en drøy times seilas fra Palm Island. Øya er kjent som ”the island with over 100 rum shops and only one gasoline station”. Carriacou og Petite Martinique tilhører Grenada og vi ankret opp utenfor Hillsborough for å sjekke inn. I innsjekkingskøen traff jeg noen dansker som vi tidligere har truffet i Puerto Rico. Vi sto å snakket utenfor immigrasjonskontoret, og da det ble min tur glemte jeg å knakke på døra før jeg gikk inn, ennå det sto ett stort skilt med ”Knock and enter”. Offiseren ba meg da pent om å gå ut for å prøve igjen! Litt flaut, og det er tydelig at noen av de offisielle tjenestemenn benytter seg av den lille makta de har.

Skilpadde i Tyrrel Bay

Danskene fortalte at hvis ikke passene lå i samme rekkefølge som i crewlista fikk man dem tilbake, og måtte stokke dem rett!! Det er bare å ta det med ett smil 🙂 Innsjekking til Grenada kostet oss 50 EC$ i Cruising Permit. Man må betale 8,10 EC$ for hver passasjer om bord, så det er viktig å oppgi alle om bord som crew, for de betaler man ikke for. Etter innsjekk fikk vi bunkret litt mat. I Hillsborough var det flere små supermarkeder, en fin gourmetbutikk, og prisene er billigere enn på Union Island. Ferdigshoppet, heiste vi anker rundt 15.30 og gikk nedover til Tyrrel Bay, litt lengre sør på Carriacou. Tyrrel Bay er en godt beskyttet og fin bukt, men det var ganske mange båter som lå der. Bare i halvparten av båtene så vi folk om bord, og noen ser ut som de har vært forlatt i mange år! Det er mye sjøgress på bunnen, så vi dregget på første ankringsforsøk.

Tyrrel Bay, Carriacou

Fra Tyrrel Bay går det ferge og til Grenada. Begge fergene var gamle norske ferger, Melfjord og Rennesøy (fra Stavanger). Kairos og Pliosaurus lå også for anker her. Dagen etter gikk vi tur på land for å se oss rundt, og fikk se en stor havskilpadde som lå død på en liten kai. Fiskerne fortalte at den hadde gått i garnet deres og druknet. Vi fikk se på at de sløyde skilpadden og de tok vare på alt, utenom hodet! Sikkert mye god mat 🙂  Apropo god mat kan vi anbefale både lunsj og middag på Slipway i Tyrrel Bay.

Den 11 januar ble Torbjørn på Kairos 8 år, og alle ungene var invitert i bursdag. Det ble servert tomatsuppe til ungene.

8-årsdag til Torbjørn på Kairos

Etterpå var det skattejakt på stranden, og det ble funnet en skattekiste med blå kjærligheter!! Det var mye rart de gravde ned de gamle piratene. Etter leking på stranden kjørte vi ut til Kairos igjen og der ble det vist film for ungene med prosjektor på ett stort lerret. Det var populært! Tone hadde bakt kake, og ungene storkoste seg. Charlotte som er hjemme på Mo nå, fylte også 15 år den 11 januar 🙂

I Tyrrel Bay har de ett stort mangroveområde med østerssenger som vi besøkte med jolla. Så også en stor Iguan her, som koste seg i ett tre. Vi var også på fottur til Paradise beach, og spiste lunsj der. Navnet lyver nok litt for vi har vært på mange finere strender enn den…

Sandy Island

En dag var vi sammen med Kairos på jolletur til Sandy Island, en liten nydelig ubebodd øy med en fantastisk hvit strand. Det tok en halvtime med jolla fra Tyrrel Bay, men var verdt besøket. Det går an å ankre på bøye her, men det er nok litt urolig for vinden tar godt. Ungene storkoste seg på Sandy Island, og vi så bra med fisker på revene, pelikaner som stupte etter fisk og en edderkopp vi fikk ett fint bilde av. På tilbaketuren opplevde vi også noe spektakulært. Rett foran jolla ble en mindre fisk (ca 25 cm) jaget av noe som så ut som en stor Barracuda. Det gikk i ett forrykende tempo og hver gang den minste fisken hoppet, så vi også Barracudaen hoppe. Dette foregikk i noen hundre meter, og så ble begge borte.

Grilling på Hog Island, Grenada

Vi lå i Tyrrel Bay for anker til den 15/1. Klokken 11 heiste vi anker og gikk inn mot slipen for å fylle vann. Vi hadde snakket med dem på forhånd, og de sa det var dypt nok. Det viste seg at det var bare 2 meter helt inn mot slipen på fjære sjø, så vi subbet sandbunnen og snudde utover igjen. Det er som regel  bare 40-60 cm mellom flo og fjære her nede, så vi ville ikke legge oss å vente på flo, men bestemte oss for å seile nedover mot Prickley Bay på Grenada der vi visste det var dypt nok for oss.

Konkyliehav ved brygga i Woburn Bay

Vi ankom Prickley Bay kl. 16.20 la til på bryggen til Prickley Bay Marina. Her fikk vi fylt vann, for øvrig ganske billig (30 cent pr US gallon=60 øre for 4,5 liter). Det var også ganske billig å ligge i marinaen, ca. 130 Nkr+vann og strøm pr. natt, men vi la oss for anker rett utenfor Marinaen.  Vi gikk til Hog Island morgenen etter, der vi hadde avtalt å møte Kairos og Pliosaurus. Hog Island ligger en times seiling øst for Prickley Bay, helt sør på Grenada. Det er en godt beskyttet bukt der mange båter ligger fast. Her er det kun en primitiv strandbar som er åpen om kveldene, og de selger øl, vin og rom og Cola. Alt har samme pris, 5 EC$ (ca 10 Nkr). De bruker å ha levende musikk på fredager og grillkveld hver søndag (25 EC$). De som ligger her blir nesten som en stor familie, og det er hyggelig på stranden om kveldene. Her traff vi igjen Flying Circus, en nederlansk båt som vi har truffet før i Marokko og Puerto Rico. Vi traff også ett trivelig par opprinnelig fra Vestnes ved Stadt, nå bosatt i Larvik, som overvintrer hvert år i Prickley Bay i sin Katamaran.

Ut på tur!

Hog Island ble utgangspunkt for flere turer rundt på Grenada. Det er helt tydelig at Grenada er en større og mer moderne øy. Det er også en veldig vakker øy, med fine strender, frodig vegetasjon, fine fosser og høye skogkledde åser. På sørsiden er det også godt beskyttede fjorder som er fine å ankre i. En dag dro vi inn til St. Georges, hovedstaden og den største byen på Grenada med lokalbussen. Bussene er små minibusser med 10-12 seter. De fløyter og roper når de kommer og man vinker bare hvis man vil sitte på. Det er en sjåfør og en konduktør på bussene. Konduktøren er som oftest en ungdom som åpner og lukker døra og tar betalt. Det koster 2,50 EC$ å ta bussen, uansett hvor langt man skal… St. Georges er fint, med store supermarkeder som har alt, moderne butikker og restauranter, men det blir litt mye mas fra gateselgere og de som vil selge opplevelsesturer.

Royal Mount Carmel Waterfall

I St. Georges er det en lagune hvor Port Louis Marina ligger. Det er en ganske ny, stor, og dyr marina med alle bekvemmeligheter. Vi fikk høre en pris på ca. 250 Nkr pr natt. Marinaen har fylt hele lagunen så det er ikke mulig å ankre i lagunen lengre. De har også en stor Marinebutikk, som vi selvsagt var innom, og ett stort og nytt Foodland supermarked. Vi spiste lunsj på BB’ Crab Back, en restaurant ved vannet som absolutt kan anbefales. Der skrev vi også en hilsen på veggen i restauranten, noe flere tusen andre gjester også har gjort.

Vi leide en egen buss på Grenada, sammen med Kairos og Pliosaurus, og var på to fine turer på øya. Vår sjåfør Rafael ”Rambo” er bussjåfør til daglig og han hadde med seg sin konduktør på begge turene. For dem var det nok en fin avveksling med sightseeing i stedet for å kjøre den vanlige bussruten.  Den ene turen (fredag 18/1) var en rundtur på øya der vi var innom Royal Mount Carmel Waterfall, øyas høyeste foss der vi badet. Rambo var først uti!

Bading i fossefallene

Deretter bar det opp til Grenville (sjåføren’s hjemby) der vi spiste lokal lunsj. Grenville var en liten fin by på østkysten med veldig få turister.  Etter lunsj bar det videre nordover til Pearls Airport, en nedlagt flyplass der det fortsatt sto to gamle cubanske (egentlig russiske) fly som ikke kom seg ut etter USA’s og de karibiske naboenes invasjon i 1983. Da hadde Grenada vært under styre av venstreekstreme Maurice Bishop som hadde styrt landet siden kuppet i 1979. Han var veldig stor tilhenger av Fidel Castro, hadde god kontakt med Cuba og prøvde å innføre kommunistisk styre. Han bedret det medisinske tilbudet og utdanningen, men det gikk på bekostningen av friheten. Alle uavhengige aviser og medier ble forbudt og de som var imot han ble kastet i fengsel.

Firfisle

Etter store opptøyer ble han og halve hans regjering drept! De siste 30 år har Grenada, som uavhengig land, utviklet seg mest demokratisk og vært det mest produktive siden koloniseringen. Turen videre med ”Rambo” gikk en snartur innom River Antoine Rum Destillary og så til Bathway Beach, for en lengre stopp med bading, og en øl. Selv om denne nydelige stranden ligger mot øst og Atlanterhavet, er det naturlige basseng inne ved stranden der berg skjermer mot storhavet.

Carib`s Leap

Etter stoppen gikk turen til Carib’s Leap, en høy klippe som stuper rett i sjøen helt nord på øya. Her fikk vi historien om indianerne som hoppet i døden istedenfor å overgi seg til de spanske kolonistene. I dag er det anlagt en kirkegård her og ett minnesmerke er reist for de som hoppet i døden.  Vår guide og sjåfør Rambo prater og forteller i ett kjør og vi snegler oss sørover langs vestkysten av øya, forbi Gouyave (der de har stor fiskematfest hver fredag) forbi St. Georgestown og ned til Grand Anse Bay. Her ligger den lengste og flotteste stranda på Grenada, og det er masse hoteller, restauranter, kjøpesenter og butikker av alle slag. Her badet og koste ungene seg, og vi spiste middag på Umbrella, en strandrestaurant som absolutt kan anbefales. Kjempegod og relativ billig mat, og happy hour hver dag mellom 17 og 19. Da koster ølen, og rom og Cola 4 EC$. Vi tilbød Rambo at han skulle slippe å vente på oss, men han insisterte på å vente. Klokken var over åtte på kvelden, og det var stupmørkt da vi var tilbake i Woburn Bay der jollene var fortøyd. Derfra er det en 10 minutters jolletur til der seilbåtene ligger for anker ved Hog Island. Rambo ventet med lysene på bussen til alle var på vei i jollene sine. Vi betalte

Rolf Johan

Rambo til sammen 360 EC$ (720 Nkr) for denne fine dagen, fra 10 om morgenen til over 8 på kvelden. Avtalen var 300, men vi var godt fornøyd og de fortjente litt ekstra tips. Søndagen var det klart for ny tur med Rambo og hans konduktør. Da gikk turen opp til Grand Etang Lake, en innsjø i ett vulkankrater. Her fikk vi også se apekatter, Mona monkeys. Så kjørte vi så langt veien gikk mot Seven Sisters Falls, og gikk gjennom jungelen en halvtimes tur opp til fossene. Det ble en ganske gjørmet og glatt tur da det hadde regnet om natten. Ungene syntes det var veldig spennende i jungelen, og vi hørte apene varsle at vi kom, men vi så dem ikke. Det var deilig å kaste seg uti det ”kalde”, friske vannet under fossen etter en slik tur. Vi var også innom Annandale Falls på turen hjem, og der fikk vi se en kar som hoppet fra 12-15 meters høyde ned i kulpen under fossen.

Ser dere han som hopper?

Her ble det også bading på noen. Vi var enige om at det hadde vært nok en spennende dag, men fossene hjemme i Norge er vel så fine, selv om det ikke er så varmt i vannet :).

På mandag (21/1) gikk vi om morgenen til Prickley Bay igjen for bunkring av vann, diesel og bensin, og la kl 10.30 kursen mot Barbados. En røff tur på ca. 160 nm, med vind og strøm imot. Det tok oss ca 33 timer (under 4,8 knop i snittfart og mye motor) fra Grenada til Barbados,.. På grunn av bedre vindretning gikk vi til Port St. Charles, nord på øya for innsjekk. Vi kom etter stengetid å måtte vente til neste dag for å sjekke inn. Her er det bygget opp ett kjempekompleks med luksusleiligheter rundt en kunstig bygd lagune, og en marina for superyachter fra 200 fot og oppover. Om morgenen gikk skipperen til kontoret i halv åtte. De var ennå ikke åpnet, så jeg tenkte jeg skulle ta ut penger mens jeg ventet, og spurte en gammel dame som feide om hvor jeg kunne gjøre dette. Hun ga meg 2 Barbadosdollar og sa at jeg måtte ta bussen til Speightstown for å finne en minibank. Jeg takket og hoppet på en buss full av barn som skulle til skolen. Sjåføren kjørte som han hadde stjålet bussen, og etter 4 minutter var jeg i Speightstown. Den gamle dama fikk tilbake sine 2 dollar når jeg kom tilbake.

Mona Monkeys

Vi hadde ikke Barbadosflagg da vi kom, og neste dag, mens de andre koste seg på stranda, tok skipperen jolla til Speightstown for å prøve å få kjøpt ett flagg. Etter å ha blitt sendt rundt i de forskjellige butikker uten resultat, så jeg et flagg på en liten stang i ett butikkvindu. I butikken solgte de dameklær og dameundertøy og jeg gikk inn å spurte om de solgte flagg. Det gjorde de ikke, men jeg kunne få kjøpe det de hadde i vinduet for 5 EC$. Dealen var avgjort, og den kvelden demonterte skipperen pinnen og sydde inn en tråd slik at det gikk å montere flagget i flagglinene på båten.

Bathway Beach

På turen fra Grenada løsnet  TV-antenna i mastetoppen i en squall, og den ble hengende å slenge i kabelen og ødela Windeksen før den til slutt ble revet av og havnet i sjøen. Det var like godt, for den kunne jo også tatt med seg både navigasjonslyset, VHF-antenna og vindmåleren hvis den hadde fått herje mer i toppen av masta. Vi mistet også ett par fisker på turen, først flere som slapp, så forsvant bare kroken, deretter hele den 70 grams sluken. Da ble det ikke mer fisking… og nå er det stålvaier som gjelder.

Rolf Johan drar hjem fra Barbados den 28/1 og han gleder seg nok til kulde og snø etter 3 måneder i sola:) Vi gleder oss masse til vi får besøk av Trond, Vanja, Vibeke og Kjetil den 2 februar 🙂

Denne bildekrusellen krever javaskript.

S/Y Hakuna Matata